xanthophyll




i.
Barn, omsvøp fuglen
i ditt blomsterlintøy
begrav den mellom
sensommernattsblund, epletrær
og bringebærdekte strå
- la døde ta seg av jorden nå.

ii.
Bistert vær river i sønder grunnfjell
mulm trekker spindelvev
over nedfelte øyelokk
& de puster så;

visnende vekster dekkes av plutonisk frost
værbitt hikst møter fuglenes sultne blikk
byssene elver biter med kvessende slikk
ned i forfrosne bein.

iii.
Sporer okuleres av tiden selv,
du kan vel avsette noen øyeblikk
for det som fortsatt er i live?

Nå er det vel på tide at kulden skal komme.

dentiloquent


skriver noe om voyeurister, autocorrect bare sydenturist
ler litt lydløst uten å trekke en mien mnie mine.

det er noe med mellomrom liksom,
som ikke skaper så mye plass.

drar tunga over tettsittende tenner
tjuefem tjueseks tjuesju -
googler at barn har tyve melketenner, som etterhvert faller ut og blir
erstattet av trettito nye tenner hos voksne, det er ikke unormalt å ha
2-4 færre, det er ikke alle som fårvisdomstenna
blir litt paranoid  (som om numeriske verdier avgjør min passasje inn til voksenlivet).

voksent. er jo noe sekunder eldre.

syv-og-tyve heter det kanskje.
teller ikke igjen.

a poem about my emotional spectrum


Ikke adv. [nor ekki

IKKE
  1. ikke
  • ikke
Ikke

ikke
uuuuuugh

wanderlust/ distrust



Noen ganger så føler jeg et overveldende behov for å spontant
pakke sammen en ryggsekk. Ta første toget ut. Adoptere en
nomadisk livsstil. Det høres nok romantisk ut men det har nok
aldri handlet om en reiselyst, aldri om et begjær etter å oppdage
& utforske;

samfunnet vårt er så grenseløst begrenset. Jeg føler at alt vi har
døpt som veiledende retningslinjer hardner med tiden til de
blir ugjennomtrengelige rammer, fengsler vi har normalisert
& ukritisk akseptert som en uunngåelig sannhet i den
menneskelige tilstand;

vi lever i en eller annen mangeltilstand. Noen fyller det med rus,
mat, promiskuøsitet, kunst, sport, vennskap, familie, skole, jobb,
suksess, suksess, suksess;

også kommer vi tilbake til utgangspunktet igjen. Suksess.
Det er et inhumant & grusomt samfunn som måler
menneskeverd i suksess. At kapitalismen & forbruks-
kulturen er opphavet til alt ondt i verden, & at vi prøver
å kurere denne sykdommen med selve individualiseringen
av symptomene;

skal du gå grønn, kjøp mer fairtrade. Skal du være
et etisk menneske, doner mer penger.  Vil du ha
anerkjennelse, jobb hardere. Vil du ha bekreftelse,
føy deg. Vil du få din menneskehet respektert, bevis
at den eksisterer, ved å ikke våge å vike i det minste
fra det som er normativt;

men akkurat nå vil jeg bare snakke om
downton abbey, om stromae, klage litt på været -
det må vel være litt tid til det også. 

a force of nature




slik jeg forestiller meg monologen til vestens patriarkat foregår etter en fødsel

«Det er en jente!»
Du er en jente.
Du er pen og skjør.  Du er delikat. Du er smart, men ikke for smart, for du skal kjenne din plass. Du er lydig, underdanig, for du skal bli sett, ikke hørt. Ditt emosjonelle spektrum er tegn på svakhet, og din eneste styrke er å forbli stille, å vende det andre kinnet til. Din motstand blir anerkjent kun i forhold der ditt sinne viker for å tilfredsstille alle andres. Du skal ikke elske deg selv; det har du ikke rådighet til. Du skal være liten, så liten, om ikke mindre. Vis bare det vi liker å se. Ellers bør du forsvinne. Ditt kjøtt er bundet bedragerens forbannelse; hver overflate av deg skal bli avdekket. Hver centimeter skal bli begjært. Men du må gjøre deg selv urørlig. Du skal være pur og hellig og uoppnåelig. Du er vår religion. Ditt legeme er en tro. Men hvilken teologi vender bort de som søker den? Du kan ikke nekte andre å eie deg; vi, vi som har gitt deg alt? Det er din egen feil. Hvorfor lokker du. Hvorfor bærer du en medfødt, påtvungen plikt du ikke kan innfri. Hvorfor viser du deg fram, et selvberettiget løfte du ikke kan holde. Du skal ikke elske deg selv. Du har ikke til rådighet selvforherligelse. Du er ikke vår gud! Din egenkjærlighet er en motstandsposisjon; hvordan våger du å gå imot alt som styrker oss, de som styrker deg? Vi var lovt deg. Det er vår rett. Vi elsker deg. Det er vår rett. Det er vår rett.
Du er en jente. 

lithocromy


tenker litt på monster teori
i kontekst av deformitet = grusomhet, at stygghet
er gjort synonymt moralsk forråtnelse.

tenker på hvordan jeg aldri tegner fordi
det er bildet jeg vil ha, men evnene.

tenker på alle gangene jeg har hørt "hæ, skal
du kaste den tegningen, den som er så fin?"

& tenker på misforståelser kontra forståelse,
& overføring kontra mot-overføring
& funksjonalitet i kontekst skjønnhet.

& tenker litt til;

på lag. på lag på lag. som tørker & størkner & krakelerer, på lag &
lag som males over igjen, på lag som danner dypere dimensjoner, på lag
som danner et større, helhetlig bilde;

kommer på at jeg har lekser å gjøre.

armageddon


dager
delegerer demoner
inn i degenererende nervebed


korrupsjon 
kalfatrer kadavre
med en katalyytisk manifestasjon

& armageddon
allerede alligert
av virkelighetens flukt og abolisjon

rape culture, norwegian culture

Jeg er ikke særlig begeistret for argumentet "slik er loven", selv når det
støtter mitt eget ståsted. Loven er ikke iboende uproblematisk, eller et
ufeilbarlig referansepunkt for absolutt etisk overlegenhet. Sannheten er
slik at norsk voldtektslov per i dag bryter med internasjonal rett.

Men det er ikke disse tingene vi lærer om på skolen & i media.
Om samtykke. Om grenser. Om ordet nei, om fravær av ordet ja,
om retten til fullstendig kroppslig autonomi. Om hvor skadelig det er
å videreføre myter om at gutter alltid ønsker sex. Om hvor skadelig
det er å gjøre skam på kvinnelig seksualitet.

& det irriterer meg grenseløst, når jeg ser artikler & facebookstatuser
& blogginnlegg der folk deler & dømmer & diskuterer andre land &
kulturers tilsynelatende moralske avvik uten å så mye som rette blikket
innover for å se hvordan forhold utretter seg i deres eget. For jeg er lei
voldtektskulturen vi lever i. Lei over at ingen tar ansvar for hvordan de
bidrar med å opprettholde den, ved å holde seg passive, ved å vitse den
bort, ved å ikke være kritiske. Lei de late som rettferdiggjør den & forteller
meg at det bare er slik ting er. Lei gutter som ikke irettesetter kompiser
for at de utnytter jenter. Lei jenter som bedømmer & betviler andre jenter.

Jeg liker at det er en økende bevissthet rundt det som er galt, det
gjør jeg virkelig. Men jeg liker ikke at den gutten, han som prater
så fint & kritisk om gruppevoldtekter i India, ikke klarer å innse
at den fulle jenta han fingra på en fest, hun som egentlig ikke sa
ja (men ikke nei heller, da!!!!), nå er offer for overgrep pga hans
handlinger. Jeg liker ikke at jeg konstant hører om venninners
lignende erfaringer, der de forteller om kjærester som ikke
respekterer deres grenser, om fremmede som tar seg friheter,
om fortidens forferdelige traumer.

Så jeg prøver å snakke om det. Prøver å avvise hvert utsagn som
ansvarliggjør jenta for det som blir begått mot henne. Prøver å avvise
hvert utsagn om at gutten skal like det uansett, siden han alltid vil ha sex.

Det er ikke mye jeg kan gjøre, men jeg jobber for at summen av det vi
alle kunne gjort en dag kommer til å være nok.

jeg har sagt det før; sensasjonen av å drukne får deg til å huske alt det du trodde du visste om å svømme


Jeg har alltid hatt en ubevegelig attributt i meg. Lik døde vulkaner,
lik gullårene dypt inn i de mørkeste fjellgrotter & jeg trodde
feilaktig at det var disse urokkelige røttene som gjorde meg sterk,
for det forekom meg ikke at den kvaliteten var så stødig
fordi den var petrifisert i en mangel på puls 

& det var egentlig aldri fjell & urokkelig berggrunn jeg sto på heller,
men is like tynt som julemorgenens rimfrost & slik jeg sto da noe
beveget seg for første gang, slik falt jeg igjennom 

& vannet gikk til mine lunger, til mitt blod, til mitt hjerte, lik et
klokkeverk invertert, en mekanisk tinndukke trukket opp 

& jeg inhalerte 

& jeg inhalerte

& jeg inhalerte

paracosm


Det er ikke så altfor lenge siden jeg kjente på sjalusi
mot de som så fritt følte. De som i tårer proklamerte
begeistring for pianospill, som kjente på hjerteslag
i penselteknikk & fargeblikk, som hengivent henga
seg hemningsløst til det atletiske. De virket alltid så
fullkomne i mitt sinn, hvordan de var fylt med følelser,
med liv.

Noen ganger så regner det og jeg vil så gjerne at det
skal bety noe.

eunoia

i.
Jeg vet ikke hvor de vakre tingene har dratt men
jeg tenker jeg skal ta tiden med puerile attribusjoner;
intervallet mellom innpust og utpust er dødtid for meg.

ii.
Ord jeg bare tør imitere etter
å ha hørt andre si noe om,
som om det gjør rommet
mellom mine ribbein
mindre skamfullt.

iii.
Jeg sier jeg egentlig ikke vil ut. At alt det som blir
gitt meg mellom paralyserte øyelokk er befengt uansett.

iv.
Et eller annet om tilhørighet.

v.
Hvordan forteller man en at dine 03:00 turer ikke
er for å klarne hodet, men en bønn til kalde knokler?


peripeteia


Det er lett å snakke i metaforer. Sannheten er at jeg
har veldig mange usikkerheter jeg projiserer over på
andre. & jeg beskytter meg selv på den eneste måten
jeg vet om; skrur av mobil, nett; går ikke ut; vil ikke se;
vil ikke bli sett. Later som om jeg ikke er noen så jeg
kan overse smerten i muligheten for at dette sårer andre.

Jeg har lenge trodd at nihilismen har vært min
byggestein, når den egentlig har vært vollgraven
om mitt hjertes kaleidoskopiske slott.

Jeg skulle avsløre noe om barndom, om prinsesser
som bærer sverd i ryggvirvler og speilinnfatninger,
men jeg fikk vite at Robin Williams valgte bort sitt
liv i går. Det får være nok tragedie. Det får være
nok tragedie.

predilections&pejoratives

Jeg liker at det tordner så dypt at jeg kjenner det med primitive sanser,
at det resonnerer i mitt statiske bryst som tusen trampende kampokser.
Jeg liker det når folk sier kjekt hvis de mener noe er fint, og at folk
sier det er kjekt å se at andre har det fint.

Jeg hater utnyttelsen av den pene & pliktoppfyllende
kvinnens lidelse. Jeg hater at hennes delikate bein og
skjøre blikk blir romantisert, at hennes stillhet er
for gribben behagelig & av grabukken ønsket, at hun
er verdig hjelpen hun får fordi hun er føyelig & at
hennes smerte er validert av estetikken den har
for tilskuernes øyne. Jeg hater at hennes lidelse blir
kommodifisert, seksualisert, mytologisert,  i media,
i mellommenneskelige forhold, i det mannlige blikk.

Jeg elsker ord. Jeg elsker ord som bånsull & bakkanal, harpiks & hypnagog,
pamfilius & perforert. Jeg elsker ord som er kompliserte, lik partenogenese,
og jeg elsker ord som er enkle, lik ekko. Jeg elsker at ord kan uttrykke
det jeg har et voldsomt behov for å uttrykke, like mye som jeg elsker
at fraværet av ord kan formidle alt det jeg ønsker å formidle.

Jeg ønsker solidaritet for de stygge. Jeg ønsker solidaritet for de brautende,
de høylytte, de som lider uhemmet & voldsomt. Jeg ønsker at de hvis smerte
er ubeleilig for andre får den respekten og forståelsen, får den hjelpen de er
berettiget. Jeg ønsker at den imploderende kvinnens smerte skal slutte å bli
forherliget. Jeg ønsker at den eksploderende kvinnens smerte blir validert.

Mest av alt ønsker jeg at folk kunne elske deres blod mer enn deres hud.
Mest av alt ønsker jeg at de elsker seg mest når deres styrke melder avbud.

nebulous

(source)
De tror hun holder på sine leker, samler dem slik hun som ung hadde samlet klinkekuler med kveilede fargeglassårer. Det er heller hennes i stjernetåken. Perleskimrende benporselen favnet i konstellasjoner. Illuminert i tindrende årelys, vevd inn i avgrunnsteppet, der empyreiske duggdråper sildrer ned hennes ankler, hennes albuer, hennes nakke. Det står i astronomi lik negletrykket i hans håndflater, men hun ber kun til kuperte hender. For hun er et svart hull. Hun kommer til å sluke alt. 

sacrilege

Jeg vet ingenting om liturgier men jeg bærer slik alt har blitt båret,
i vin & brød, kjøtt & blod, røyk & kjerneved.

/I know not of lithurgies yet I carry like everything has been carried,
in wine & bread, flesh & blood, smoke & heartwood


luna



Å plante giftige frø under månebelyst mani
når de som haler det ut av meg setter av tid
til å spørre hvilken vei de skal dra;

hadde jeg et hjerte, ville monsteret innenfor 
telle organer lik får.

Sykdom velter ut av meg i harpiks fra mørk magnolia
& jeg vil synge, (s y n g e), men jeg kan ingen sanger
så igjen hører jeg maren ri på rungende bryst;

gi meg sannheten i nedfelte armer. Gi meg 
hengivenheten til malplasserte vollgraver.
Gi meg silkeormene bak din rygg. 

Ouroborous


[1.Scene] Sittende kvinne, sittende mann. Spartanske terapi-rom.

Mann: Er du her?
Kvinne: Jeg er her.

Hun blir fortalt at tomhet er en følelse i seg selv. Men det føles ut som om hun drukner når det eneste folk gjør er å beskrive havet for henne. Hun nikker stille istedet. Det er greit å vite om det groteske, hun vil bare ikke legge det ved tungen.

[Tilbakeblikk/Mellomspill] Ensom pike. Udefinerbart sinne.  Intern monolog.

Replikk.
 Noen ganger lurer jeg på hva jeg ville være, hvis ingen andre var. At jeg definerer meg selv ved andres konturer. Men det føles ut som om alle vibrerer på en frekvens, imens jeg reiser i en annen.  Selv om mangeltilstanden er det jeg begjærer. Det er jo intensiteten man vil bort fra, paradokset konstant variabel, er det ikke? Ikke? 

[2.Scene.] Liggende jente. Natt. Dagbokbekjennelser.

 Kaos er absint for et mangelfullt vesen som meg,  fordrukken på stilltilstander. 

aorta


Å avhente nedstøvete hjerter fra gylne krukker;

hvis en med sitt monstrøse mundur
fortærte seg på mitt kjøtt, 
ville mumien rense sine blodbefengte tenner 
mot det seige kjøttet
& spytte ut blod & vev &
krakelerte løgner.

Falk, hvor lenge skal du sulte for tørre ben?

Jeg har fire hjertekamre,
men jeg ville aldri tømt en
for å skape plass til deg.

/To retrieve dusty hearts from gilded jars;

if one in their monstrous suit
devoured my flesh,
the mummy would clean their blood-infested teeth
against the tenacious meat,
& spit out blood & tissue &
crackled lies. 


Falcon, how long will you starve for brittle bones?

I have four heart chambers,
yet I would never drain one
to make room for you.

polymorphous



Jeg snakker ikke så mye om kjærlighet. I hovedsak fordi jeg føler jeg ikke kan relatere. Jeg pleide å tro at kjærligheten kun var amorøs, i form av i romantiske Hollywood-pastisjer og klassiske klisjeer. "Glad i deg" høres alltid ut som et krav & et løfte, ikke en forpliktelsesløs følelse.

Men så hender det at jeg hører noe. At jeg ser ting.
& der finner jeg den. I hverdagslige fraser.
hvordan går det /vær forsiktig/ kos deg i kveld.
I liten gestus. En fremmed spør om du vil låne
en avis når det regner; folk som sender en link
eller et bilde med et dette minte meg om deg; 
barn som deler godteri & leketøy & latter.

Så kanskje det er slik at jeg snakker
kun om kjærligheten allikevel.

/I dont really talk about love. Mainly because I feel I cant relate. I used to believe that love was exclusively amorous, in the shape of romantic Hollywood- pastiches and classic cliches. "I love you" always sounded like a demand & a promise, not a feeling. 

But then I hear something. I see things.
& there I find it. In mundane phrases.
how are you/ be careful/ have a lovely night.
In small gestures. A stranger asking you if youd like
a magazine when the rain is hurling; people sending you
a link or a picture, with a
this reminded me of you;
children sharing candy & toys & laughter. 


So maybe it is so that I only talk
about love after all. 

thalassophilous




Det fine med å gå overalt, er alle blomstene.
Det er jo det alt egentlig handler om, er det
ikke. Å plukke opp blomstene underveis.

Jeg snakker om presens. Noen ganger lurer jeg på hvordan det ville vært å være en
havfrue. At fordums skipfarere kastet kvinnen fra skip til stormfulle bølger, fordi
nærværet av hennes legeme var et løfte om ulykke. Det ligger nok en metafor her et 
sted, om bundne bein og morderiske melodier, & jeg øver på å slutte å tale i tautologier.

Jeg er kanskje for ung til å snakke om evigheten men vi lever jo alle i et konstant
nå. 


/ The nice thing about walking everywhere, is
all the flowers. But that is what it is really all
about, isnt it. Finding flowers on the road.

I talk about presence. Sometimes I wonder how the life of a mermaid would be.
That old seamen would throw women from the ship to the tempestuous waves,
because her body was a promise of misfortune.
There is a metaphor here, about tied-up legs and murderous melodies, but Im practising how to speak in tautologies. 

Maybe I am too young to speak of infitinies but we are all living in a perpetual
now.

nexus


Og hva med min vrede?
Hva med min vrede?

/And what of my wrath?
What of
my wrath?

#selfie culture


Skjønner ikke helt hvorfor folk tenker negativt&nedsettende om selfien?

Aldri før har tenåringsjenter hatt så god kontroll over hvordan de kan fremstilles. Vi opplever jo skjønnhetspress fra alle kanter, og kravene er ofte paradoksale og uoppnåelige - være tynn, men ikke for tynn, ha former, men kun på de rette stedene, være trent, men ikke muskuløs, være attraktiv, men besitte en naturlig skjønnhet, osv.  I media, moteindustrien og litteraturen er den tynne, hvite, normalkledde, konvensjonelt attraktive kvinnekroppen overrepresentert.

Men instagram, tumblr og andre plattformer baner vei for en ny arena der folk får muligheten til å dele det de mener er sitt beste, om det er bilder av rødmusset smil på fjellturer eller uttrykksløst ansikt i outfit-portretter. Det er jo bare koselig å se at folk vil dele øyeblikk der de føler seg som finest. Det er jo bare positivt at jeg kan utforske&utfordre definisjonen av skjønnhet ved å se variasjoner av den, at jeg kan bli inspirert av å se selvtillit&egenstyrking&egenverdsettele i praksis. & hva er å finne glede i å dele et visuelt uttrykk for et godt selvbilde, om ikke sunt?


Så til alle dere som mener at
selvpotretteringen er dum
&egen-overbærende
&narisissistisk
&selvopptatt
&usunn

#1


Prøver å distrahere fra dårlig poesi ved å alludere til overbrukte greske metaforer

/Trying to distract from bad poetry by alluding to overused greek metaphors

fragmentation

























12:08 Jeg føler at jeg vil kle på meg & gå ut. Men da må jeg jo kle på meg & gå ut. Så jeg sitter inne istedet, roter litt i rene rom, skyver litt på ting som egentlig står fint der de er. Det er noe med stillheten som ikke helt lar meg være i fred.

23/02/14 Det er lett å snakke om krig som en nødvendighet når man selv aldri har vært soldat. & du har så mye å uttrykke men du vet ikke hvordan du skal overføre det til følelser, så du gråter av reklamesanger, er respektløs ovenfor intimgrenser, graver velpleide negler ned i håndflater & forgifter deg med nikotinsjokk for å forhindre at du forgifter deg med noe verre.

tirsdag Jeg leser om hvordan kunstuttrykket har utviklet seg fra er rent estetisk gravitasjonspunkt (skjønnhet, visjon) til å genereres igjennom det groteske (brutalitet, realitet). Modernismen var en reaksjon på realisasjonen om virkeligheten, en tilværelse som er brutal, fragmentert, forråtnet og degenerert. Jeg anser meg selv som en moderne kvinne. Jeg lurer på hvordan min kropp kontekstualiserer det jeg formidler & jeg antar at frykten for å være stygg er sterkere enn frykten for å ikke være.

20:27 Rydder litt til, for å skape en illusjon om produktivitet. Det er ikke mye som skjer, men jeg kan ikke tillate noen bevegelser heller. Det er orkaner i meg der det er bølger i andre.

/ 12:08 I feel like getting dressed & going out & take some pictures. But then Ill have to get dressed & go out. So I spend time indoors instead, rummaging through tidy spaces, rearranging things that stand nicely exactly where they are. There is something about silence that just wont give me any rest.

25.02.14 Its easy to talk about war when one havent been a soldier & you have so much to express but you dont know how to transform it into feelings, so you cry over commercials, disrespect personal spaces, dig well groomed nails into palms & poison yourself with nicotine to prevent poisoning yourself with something worse.

tuesday Im reading about how the artistic expression evolved from being purely aestethic (beauty, vision) to be generated through the grotesque (brutality, reality). Modernism developed as a reaction to a realisation about the real world, a condition brutal, fractured, decayed and degenerated. I consider myself a modern woman. I wonder how my body contextualises my words & I guess the fear of being ugly is stronger than the fear of not being at all.

20:27 Doing some more cleaning, creating the illusion of productivity. There is not a lot happening but I cant allow any motion either. There are hurricanes in me where there are ripples in others. 

instagram

Jeg har ikke alltid (t)unge tanker men jeg finner alltid en røynd å romantisere&rokere&ruinere

You can find me on insta here


intercostal

Det er flere ting som beveger blod enn et hjerte & hvis ribbein kunne erodere under vekten av synd, måtte jeg bære mine lunger i bloddynkede håndflater. Så jeg omkalfatrer grunnfjell, går til det gjør meg vondt i beinmargen. 

Jeg synes jeg er litt uskjønn men jeg har tidvis
til rådighet å finne en stolthet i det stygge;
det er liksom mitt, å være litt mindre konvensjonell.
Som om styggheten i seg selv er subversiv.

Jeg leste et sted at menneskekroppen består omtrentlig av 50-65% vann. Erosjon er kanskje et alternativ allikevel.

/There are things other than a heart that can move blood & if ribcages could erode under the weight of sin, I would have to carry my lungs in my blood-drenched palms. So I rearrange bedrocks, walk until it hurts me deep in the marrow of my bones.

I consider myself slightly usightly but I
do find a pride in my hideousness;
I own it, being a little less conventional.
As if ugliness itself was subersive.

I read somwehere that the human body consist of 50-65% water. Erotion might be a possibility after all. 

maniform

Noe om at ditt beste ikke gjør deg ufeilbarlig 

; kalde hender dagdrømmer om svarte fluer,
om å bygge hjem, elskling, & en dag skal de skrive ærlig
om sånne ting voyeurister liker å lese om, liker å ha bittersøte
tanker om, ting som sorg og stemning og syrlige suturer,
men jeg finner ikke rom til å være & jeg vet ikke
om det er dette ungdommen har rom til å bli. 

; har ikke hatt kjerringstøt siden gymmen i tredje.
Gjenkjenner gjenferd -  tar albuene vekk fra matbordet, 
klarer ikke helt å lokalisere synapser.  Gnir øyehuler
til de er på størrelse med inflaterte ego,
til begge kun kan romme et fata morgana
opp-ned negativ invers. 

; knekker karminkyssede knokler & spør pent om papirtørkle
for å tørke av munn istedet. Velpleide negler graver skarpt.
_

self-deprecation is social proletarianization


Noen ganger vil jeg bare holde en fremmed og si det. Si det med en så dyp røst at stemmen min gjengis som et evig ekko bak hule øyelokk :det er ikke din feil: og jeg lurer på hvorfor folk tenker at jeg må få visse ting inn med teskje, når min tilværelse beviser at det de mater meg med er ufordøyelig. Andre ganger vil jeg invitere dem til å vise på meg hvor lidelsen ligger, om det er deres eller min, om det er kneskåler mot ribbein eller knyttnever mot kinn.


&jeg lurer på når kirsebærblomstene kommer
& jeg oppdager at eierskap er et uttrykk for liberaliseringen av selvet
& jeg er ikke sikker på om jeg noensinne har forstått ordene du er ikke alene

/Sometimes I think I'd like to hold a stranger and speak with a voice so deep it reverberates as a perpetual echo behid hollow eyelids :it is not your fault: and I wonder why people think I need to be spoon-fed certain things, when my whole existence is proof that the thing which they offer is indigestible. Other times I'd like to invite them to demonstrate on me where the pain resides, be it theirs or mine. Be it kneecaps again ribs or fists against cheeks

& I keep wondering when I will see cherries again
& I realise that possession is an expression for the liberation of the self
& I'm not sure if I have ever understood  the meaning behind the words you are not alone

hollow



Jeg åt syrlige jordbær til frokost.
Noe gjemmer seg bak regnbuehinner og hvis suturene langs min ryggrad blir rever fra hverandre faller det ut forkalkede øyeblikk lik diamanter smuglet i råtne innvoller fra et legeme et korrupt leketøy fylt til randen med stjålne klenodier og andre fornedrelser og Amors feilsplasserte pil klarte på en eller annen måte å forgrene seg om ribbein og hovedpulsårer når et sted der ute vil et barn oppdage magien i eventyr to elskere møtes for første gang og en annen drukner
og en annen drukner

Jeg foretrakk alltid mine jordbær overmodne, så søte at saften nesten får dem til å eksplodere. Jeg lurer på om den druknende noen gang vil spise jordbær igjen.

/I had acerbic strawberries for breakfast.

Something hides behind irises and if i tear the sutures down my spine apart calcified moments tumble out like diamonds smuggled through rotten intestines from a body a corrupt toy filled to the brim with stolen heirlooms and Cupids misplaced arrow somehow strung itself along ribs and arteries as somewhere out there a child discovers the magic in eternal tales to lovers meet for the very first time and another one drowns
and another one drowns


I always prefered my strawberries overripe, so sweet that the juices almost made them explode. I wonder if the drowning will ever have strawberries again.

queens and crowns


En dag skal jeg lære å flette blomsterkranser. En dag.

/One day I will learn to braid flower crowns. One day.

eating flowers wont make you beautiful on the inside


Jeg kjøpte meg selv roser i dag. Jeg ble fortalt en ubetinget sannhet og jeg vet jeg feiltolker ordene til å bli en godvillig trøst. Jeg gråt ikke. Men jeg fremla at det trengs mer en bomull for å skjule sår. 

Jeg ga meg selv to rosebuketter.  Jeg må lære meg at riktig ikke nødvendigvis bare er en akt av godhet eller egoisme, men at rettferd burde vært en selvfølge.  Tapperhet var aldri villigheten til å stikke hånden ned løvens gane for å rive ut tungen, på bekostning av lemmet selv. Tapperhet er å vise udyret en medmenneskelighet når man betviler sin egen mest.

Selv løver eter ikke blomster.

/I bought flowers for myself today. Somebody told me  an unconditional truth and I know I misinterpret the words as a benevolent solace.  I did not cry. But I showed that cotton is never enough to hide wounds.

/I gave myself two rose bouquets. I need to learn that right isnt always just an act of kindness or egoism, but that justice should be a right. Bravery was never the willingness to reach down the lions throat to rip out its tounge at the cost of an arm. Bravery is showing the beast humanity when you doubt yours.

/Even lions won't devour flowers.