jeg har sagt det før; sensasjonen av å drukne får deg til å huske alt det du trodde du visste om å svømme


Jeg har alltid hatt en ubevegelig attributt i meg. Lik døde vulkaner,
lik gullårene dypt inn i de mørkeste fjellgrotter & jeg trodde
feilaktig at det var disse urokkelige røttene som gjorde meg sterk,
for det forekom meg ikke at den kvaliteten var så stødig
fordi den var petrifisert i en mangel på puls 

& det var egentlig aldri fjell & urokkelig berggrunn jeg sto på heller,
men is like tynt som julemorgenens rimfrost & slik jeg sto da noe
beveget seg for første gang, slik falt jeg igjennom 

& vannet gikk til mine lunger, til mitt blod, til mitt hjerte, lik et
klokkeverk invertert, en mekanisk tinndukke trukket opp 

& jeg inhalerte 

& jeg inhalerte

& jeg inhalerte

2 kommentarer:

  1. Så fint! Når alt forsvinner og den eneste tanken som står i hodet er: videre!

    SvarSlett