slik jeg forestiller meg monologen til vestens patriarkat foregår etter en fødsel

«Det er en jente!»
Du er en jente.
Du er pen og skjør.  Du er delikat. Du er smart, men ikke for smart, for du skal kjenne din plass. Du er lydig, underdanig, for du skal bli sett, ikke hørt. Ditt emosjonelle spektrum er tegn på svakhet, og din eneste styrke er å forbli stille, å vende det andre kinnet til. Din motstand blir anerkjent kun i forhold der ditt sinne viker for å tilfredsstille alle andres. Du skal ikke elske deg selv; det har du ikke rådighet til. Du skal være liten, så liten, om ikke mindre. Vis bare det vi liker å se. Ellers bør du forsvinne. Ditt kjøtt er bundet bedragerens forbannelse; hver overflate av deg skal bli avdekket. Hver centimeter skal bli begjært. Men du må gjøre deg selv urørlig. Du skal være pur og hellig og uoppnåelig. Du er vår religion. Ditt legeme er en tro. Men hvilken teologi vender bort de som søker den? Du kan ikke nekte andre å eie deg; vi, vi som har gitt deg alt? Det er din egen feil. Hvorfor lokker du. Hvorfor bærer du en medfødt, påtvungen plikt du ikke kan innfri. Hvorfor viser du deg fram, et selvberettiget løfte du ikke kan holde. Du skal ikke elske deg selv. Du har ikke til rådighet selvforherligelse. Du er ikke vår gud! Din egenkjærlighet er en motstandsposisjon; hvordan våger du å gå imot alt som styrker oss, de som styrker deg? Vi var lovt deg. Det er vår rett. Vi elsker deg. Det er vår rett. Det er vår rett.
Du er en jente. 

1 kommentar: