wanderlust/ distrust



Noen ganger så føler jeg et overveldende behov for å spontant
pakke sammen en ryggsekk. Ta første toget ut. Adoptere en
nomadisk livsstil. Det høres nok romantisk ut men det har nok
aldri handlet om en reiselyst, aldri om et begjær etter å oppdage
& utforske;

samfunnet vårt er så grenseløst begrenset. Jeg føler at alt vi har
døpt som veiledende retningslinjer hardner med tiden til de
blir ugjennomtrengelige rammer, fengsler vi har normalisert
& ukritisk akseptert som en uunngåelig sannhet i den
menneskelige tilstand;

vi lever i en eller annen mangeltilstand. Noen fyller det med rus,
mat, promiskuøsitet, kunst, sport, vennskap, familie, skole, jobb,
suksess, suksess, suksess;

også kommer vi tilbake til utgangspunktet igjen. Suksess.
Det er et inhumant & grusomt samfunn som måler
menneskeverd i suksess. At kapitalismen & forbruks-
kulturen er opphavet til alt ondt i verden, & at vi prøver
å kurere denne sykdommen med selve individualiseringen
av symptomene;

skal du gå grønn, kjøp mer fairtrade. Skal du være
et etisk menneske, doner mer penger.  Vil du ha
anerkjennelse, jobb hardere. Vil du ha bekreftelse,
føy deg. Vil du få din menneskehet respektert, bevis
at den eksisterer, ved å ikke våge å vike i det minste
fra det som er normativt;

men akkurat nå vil jeg bare snakke om
downton abbey, om stromae, klage litt på været -
det må vel være litt tid til det også. 

2 kommentarer: